Konklavefilm: Oppdag Vatikanets hemmeligheter

Jeg deler min erfaring med å se på Konklavefilm, en thriller som avslører historien bak kulissene rundt pavevalget og fremkaller refleksjoner rundt tro, tradisjon og modernitet i den katolske kirke.

Når kino møter Vatikanets mysterier

Jeg innrømmer at jeg alltid har hatt en nesten barnslig nysgjerrighet på hva som foregår bak Vatikanets lukkede dører.

Så da jeg hørte om utgivelsen av "Konklave", basert på bestselgerboken av Robert Harris, tenkte jeg ikke to ganger på å bestille billett til den første tilgjengelige økten.

Og for en forvandlende opplevelse det var!

Sittende i kinosetet, med lysene som sakte falmet, ante jeg ikke at de neste to timene ville føre meg til å stille spørsmål ved ikke bare maktmekanismene i den katolske kirke, men også mine egne oppfatninger om tro, tradisjon og religiøse institusjoners rolle i samtiden.

Har du noen gang hatt den følelsen av å forlate kinoen med flere spørsmål enn svar?

Vel, «Conclave» ga meg nettopp det – og overraskende nok var denne rastløsheten noe av det mest verdifulle jeg tok med meg.

Premisset: mye mer enn et enkelt pavevalg

For de som ikke vet det, forteller «Konklaven» hendelsene som følger pavens plutselige død.

Kardinal Lawrence (mesterlig spilt av Ralph Fiennes) blir utnevnt til å lede konklaven – den hemmelige prosessen med å velge den nye paven.

Mens han håndterer sin egen tvil om tro og de intrikate maktkampene mellom kardinalene.

Det som i utgangspunktet ser ut til å være en tradisjonell og høytidelig religiøs prosedyre, blir raskt til en gripende thriller.

Full av vendinger som holder seeren konstant på kanten av setet.

Hver stemme inne i Det sixtinske kapell forsterker spenningen, hver samtale i gangene skjuler lag av mening.

Det ville imidlertid være reduksjonistisk å beskrive «Conclave» som bare en religiøs thriller.

Faktisk bruker filmen denne unike settingen til å utforske universelle temaer som ambisjon, korrupsjon, forløsning og søken etter sannhet.

Den oppslukende atmosfæren: når settingen blir en karakter

Noe av det første som slo meg med «Conclave» var den omhyggelige rekonstruksjonen av Vatikanets miljø.

Selv om de åpenbart ikke filmet i selve Vatikanet, klarte produksjonen å fange den undertrykkende og majestetiske essensen av marmorkorridorene, utsmykkede kapellene og de strenge kamrene.

Filmens fotografering fortjener spesiell omtale.

Belysningen – ofte naturlig, som kommer gjennom farget glassmaleri eller enkle høye vinduer – skaper et konstant spill mellom lys og skygge som fungerer som en visuell metafor for de moralske og åndelige konfliktene som gjennomsyrer fortellingen.

Videre bidrar den smarte bruken av trange rom til den økende følelsen av klaustrofobi.

Etter hvert som konklaven skrider frem og spenningen øker, virker korridorene smalere, takene lavere, veggene tettere sammen – en direkte refleksjon av hovedpersonenes mentale tilstand.

Lydsporet, med sine korkomposisjoner og minimalistiske arrangementer, utfyller perfekt atmosfæren av høytidelighet og mystikk.

Det var øyeblikk hvor jeg holdt pusten, fullstendig oppslukt av spenningen skapt av kombinasjonen av musikk og bilde.

Ralph Fiennes og et stjernespekket ensemble: når mindre er mer

Når vi snakker om prestasjoner, leverer Ralph Fiennes en behersket og kraftfull prestasjon som kardinal Lawrence.

Det som imponerte meg mest var hans evne til å formidle komplekse indre kamper med minimale uttrykksmidler – et blikk, en nøling i talen, en subtil endring i holdning.

Fiennes' karakter er fascinerende nettopp på grunn av hans menneskelighet.

Han er verken helt eller skurk, men en mann med ekte tro som stadig befinner seg i en vanskelig situasjon mellom sin pliktfølelse overfor kirken og sin voksende bevissthet om at noe er dypt galt med maktstrukturene som opprettholder den.

Birollene, bestående av skuespillere av samme kaliber som Stanley Tucci og John Lithgow, bidrar med like nyanserte prestasjoner, og skaper en mosaikk av personligheter og motivasjoner som gjenspeiler mangfoldet og motsetningene i selve den katolske kirken.

Samspillet mellom kardinalene – noen ganger anspente, noen ganger komiske, alltid fulle av underforståtte elementer – er blant de mest minneverdige øyeblikkene i filmen.

Det er én spesiell scene der en enkel middag forvandles til et minefelt av allianser og rivaliseringer som fikk meg til å innse hvor mye «Conclave» også er et fascinerende studie av menneskets natur.

En vri som stiller spørsmål ved dogmer

Advarsel: denne delen inneholder spoilere!

Jeg kan ikke snakke om «Conclave» uten å nevne dens siste vri – et øyeblikk som fikk kinosalen der jeg så den til å gispe hørbart.

Avsløringen av den sanne identiteten til kardinal Benitez (spilt av Sergio Castellitto) er et av de filmatiske øyeblikkene som omdefinerer alt vi har sett før.

Når vi oppdager at Benitez, valgt som ny pave, faktisk er en kvinne som har levd forkledd som mann i flere tiår, overskrider filmen religiøs thriller og blir en sterk refleksjon over kjønn, identitet og grunnlaget for religiøse tradisjoner.

Denne vendingen er ikke bare sjokkerende i seg selv – den tvinger oss til å revurdere hele den forrige fortellingen i et nytt lys.

Hver dialog, hvert blikk, hver avgjørelse får nye lag av betydning. Og enda viktigere, det får oss til å lure på hvor mange andre etablerte «sannheter» som kan utfordres på lignende måte.

Det var nettopp i dette øyeblikket jeg innså den sanne kraften til «Conclave»: dens evne til å bruke en fiktiv historie til å få oss til å undersøke svært konkrete realiteter om institusjoner, tradisjoner og motstand mot endring.

Refleksjonene som gjenstår: Tro, institusjon og modernitet

Dager etter at jeg hadde sett filmen, innså jeg at «Conclave» hadde plantet frø av refleksjon i meg som fortsatte å spire.

Som en som er interessert i både film og spirituelle spørsmål, syntes jeg filmen hadde en sjelden balanse mellom kvalitetsunderholdning og tematisk dybde.

Et av de mest tankevekkende spørsmålene filmen reiser er spenningen mellom personlig tro og religiøse institusjoner.

Kardinal Lawrence må gjennom hele fortellingen forene sin oppriktige hengivenhet med erkjennelsen av de menneskelige svakhetene som gjennomsyrer organisasjonen han har viet sitt liv til.

Denne dikotomien virker for meg ekstremt relevant i vår tid, hvor mange beskriver seg selv som «spirituelle, men ikke religiøse» – et skille som gjenspeiler nettopp denne konflikten mellom den personlige søken etter det transcendente og mistilliten til institusjonaliserte strukturer.

Et annet tema som filmen tar opp med bemerkelsesverdig subtilitet er tradisjonens rolle.

«Konklaven» inviterer oss til å tenke over at tradisjoner er viktige og gir kontinuitet og mening til religiøs praksis, men de kan også bli hindringer for den tilpasningen som er nødvendig for at institusjoner skal overleve og være relevante i den moderne verden.

Som seer vaklet jeg mellom beundring for skjønnheten i de århundregamle ritualene som er skildret i filmen, og erkjennelsen av at noen av disse tradisjonene kanskje ikke lenger svarer tilstrekkelig til problemene og behovene i dagens verden.

Når kino fremkaller nødvendige samtaler

En av de største egenskapene til «Conclave» er etter min mening dens evne til å generere diskusjoner.

Jeg forlot kinoen og ringte umiddelbart en venn som også hadde sett filmen – samtalen vår varte i timevis og dekket alt fra tekniske aspekter ved produksjonen til dype teologiske spørsmål.

For meg er dette et tegn på en virkelig slagkraftig film: en som ikke slutter når rulleteksten ruller, men som fortsetter å resonere i våre sinn og hjerter, og provoserer til dialog og refleksjon.

I tider med ekstrem polarisering, hvor samtaler om religion ofte ender opp i uproduktive motsetninger, tilbyr «Konklaven» et felles grunnlag for nyanserte diskusjoner.

Filmen tar ikke eksplisitt parti eller fordømmer kirken som institusjon – den presenterer ganske enkelt komplekse karakterer, med dyder og feil, som navigerer gjennom moralsk tvetydige situasjoner.

Denne modne tilnærmingen lar seere fra ulik religiøs og filosofisk bakgrunn finne identifikasjonspunkter i fortellingen, noe som legger til rette for samtaler som ellers ville vært vanskelige å starte.

Tekniske aspekter som beriker opplevelsen

For filmfanatikere som er mer oppmerksomme på tekniske aspekter, tilbyr «Conclave» en ekte kinoleksjon.

Regien til Edward Berger (den samme regissøren som den kritikerroste «All Quiet on the Western Front») viser mesterlig kontroll over narrativ rytme.

Filmen veksler presist mellom øyeblikk med stille introspeksjon og scener med intens verbal utveksling, og skaper en kadens som gjenspeiler selve konklaveprosessen – perioder med ensom kontemplasjon ispedd opphetede debatter.

Redigeringen fortjener spesiell omtale, spesielt i avstemningsscenene.

Den raske snittingen mellom kardinalenes ansikter, som hvert avslører varierende grad av overraskelse, skuffelse eller tilfredshet med hver kunngjøring av stemmer, skaper et visuelt mikrokosmos av den komplekse maktdynamikken som er i spill.

Lyddesignet bidrar også betydelig til opplevelsen.

Stillhet brukes som et narrativt element – øyeblikk uten dialog eller musikk er like veltalende som ordene som blir sagt høyt.

Ekkoet av fottrinn i de tomme korridorene, raslingen av kardinalenes klesplagg, lyden av regn mot glassmaleriene – hvert lydelement var omhyggelig planlagt for å forsterke filmens kontemplative atmosfære.

Sammenligninger med andre verk om Vatikanet

«Conclave» skiller seg ut i panoramaet av filmer som tar for seg Vatikanet og dets mysterier.

I motsetning til verk som «Engler og demoner» (2009), som har en mer sensasjonell tilnærming, eller «De to pavene» (2019), som fokuserer på forholdet mellom pavene Benedikt XVI og Frans, finner «Konklaven» sitt skille i den detaljerte utforskningen av de interne mekanismene for makt og innflytelse.

Mens jeg så på, ble jeg av og til minnet om Paolo Sorrentinos serie «Den unge paven», som også undersøker motsetningene og kompleksiteten ved Den hellige stol.

«Conclave» har imidlertid en mer tilbakeholden og realistisk tone, mindre stilisert og provoserende enn Sorrentinos verk.

Denne mer edruelige tilnærmingen betyr imidlertid ikke at filmen er mindre slagkraftig.

Tvert imot – det er en stille styrke ved «Conclave» som stammer nettopp fra dens nektelse av å ty til dramatisk eller stilistisk overdrivelse.

Hvem ville jeg anbefale «Conclave» til?

Etter at jeg delte opplevelsen min med «Conclave», spurte mange venner meg om de burde se filmen.

Mitt svar har vært konsekvent: dette er ikke en film for alle, men det er absolutt en film som fortjener å bli sett av mange.

Jeg anbefaler «Conclave» spesielt for:

• Elskere av rolige, spennende psykologiske thrillere
• Folk som er interessert i maktdynamikken innenfor tradisjonelle institusjoner
• Seere som setter pris på subtile, nyanserte forestillinger
• For de som leter etter tankevekkende filmer om tro, tradisjon og forandring
• Filmfanatikere som verdsetter upåklagelig teknisk produksjon og nøye regi

På den annen side er det kanskje ikke det beste valget for de som:

• Foretrekker fartsfylte filmer med mye action
• Leter etter lett og uforpliktende underholdning
• Føler meg ukomfortabel med spørsmål om religiøse institusjoner

Den kulturelle påvirkningen og diskusjonene som ble generert

Siden utgivelsen har «Conclave» skapt intens debatt i både religiøse og sekulære kretser.

Noen katolske ledere kritiserte filmen for dens skildring av kirkens interne dynamikk, mens andre roste dens mot til å ta opp sensitive saker uten sensasjonalisme.

Filmkritikere har hovedsakelig fremhevet produksjonens tekniske fortreffelighet og de minneverdige prestasjonene.

På filmfestivaler har «Conclave» fått særlig anerkjennelse for sitt balanserte manus, som klarer å være provoserende uten å synke ned i unødvendig respektløshet.

På sosiale medier la jeg merke til opphetede diskusjoner om filmens slutt, med sterkt delte meninger om hvorvidt den siste twisten styrker eller svekker filmens overordnede budskap.

Denne inndelingen, etter mitt syn, er et bevis på filmens effektivitet i å berøre sensitive punkter og provosere til genuin refleksjon.

En film som forblir

Uker etter å ha sett «Conclave», innser jeg at scener, dialoger og bilder fra filmen stadig dukker opp i tankene mine i uventede øyeblikk.

Denne utholdenheten er, for meg, den sanne testen på et filmverks innvirkning.

Filmen fikk meg til å revurdere mitt eget forhold til tradisjoner og institusjoner, og minnet meg om kunstens kraft til å provosere frem viktige spørsmål uten å gi forenklede svar.

I en stadig mer polarisert verden, hvor kompleksitet ofte ofres for komfortable tryggheter, fremstår «Conclave» som en invitasjon til nyanser og refleksjon.

Hvis du bestemmer deg for å se denne bemerkelsesverdige filmen, foreslår jeg at du gjør det med et åpent sinn og lar deg selv bli utfordret av dens provokasjoner.

Og inviter deretter noen til en samtale om det du så – jeg garanterer at det ikke blir mangel på emner.

Har du sett «Konklaven»? Hva var ditt inntrykk av filmen, og spesielt den overraskende slutten?

Del gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet – jeg gleder meg til å fortsette samtalen!